Norsk Fiskerinæring

Utgave 2 - 2020

Issue link: https://digital.findexaforlag.no/i/1219440

Contents of this Issue

Navigation

Page 68 of 131

69 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2020 ferdigsnakka! med Thorvald Tande Webjørn Barstad Barstad Webjørn Barstad ble født 12. juli 1965 i Ålesund. Han har jobbet ifiskerinæringenhele sin yrkeskarriere, dvs. i snart 30 år. (Foto: Therese Tande) På land har Lerøy investert ca. 500 millioner kroner både i bygningsmasse og maskiner. I Melbu har man robotisert produksjonenmedValka-linjeognyefilét-ogskinnemaskiner. Webjørn Barstad er en del av konsernledelsen i Lerøy Seafood Group ASA. Der er han konsern- direktør for Villfangst og hvitfisk, med kontor i Åle- sund. Før han begynte som konsernsjef i Havfisk AS 1. januar 2015, ledet han den daglige driften i Strand Havfis ke i fire år. Han har jobbet som avdelingsleder i Fiskebåtre dernes Forbund, nå Fiskebåt, som rådgiver i Norges Fiskarlag og som salgs- og produksjonsmedarbeider i L.S. Larsen Eftf. i Åle sund. Barstad er utdannet siviløkonom fra Heriott-Watt University Business School i Edin- burgh i Skottland. Han er styremedlem i Fiskebåt og tidligere styremedlem i Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag (Surofi). — Du er konserndirektør for villfangst og hvit- fisk i Lerøy Seafood Group. Hva består denne delen av konsernet av? — I første rekke av selskapene Lerøy Havfisk AS og Lerøy Norway Seafoods AS med dattersel- skaper. Disse virksomhetene rapporteres som ett segment, og omhandler altså all fangst og fored- ling av hvitfisk. I 2018 omsatte «mine» selskaper for noe i underkant av 2,7 milliarder kroner, hvilket ga et driftsresultat på 388 millioner. I fjor var om- setningen 2,5 milliarder og driftsresultat 293 mil- lioner. Det gikk altså noe ned. Det kan delvis for- klares med økte avskrivninger samt en engangsef- fekt ved salg av et fiskefartøy i 2018. Eksporten av hvitfisken rapporteres under segment «Sales & Distribution», og noe av resultatet for hvitfisken vil følgelig være å finne i denne divisjonen sammen med laksen og ørreten. Mitt segment sysselsetter ca. 1.000 personer, fordelt med ca. 600 på land og knapt 400 på sjø. Vi har ti torsketrålere og åtte foredlingsan legg på land, samt fire kjøpestasjoner. — Kan du kort fortelle om hva dere har fore- tatt av store invest eringer de siste 3-4 årene? — På sjøen har Lerøy Havfisk investert i to nye trålere — «Nordtind» og «Kongsfjord». På land har de største satsingene skjedd i Nordland, nærmere bestemt i Stamsund og på Melbu. Men vi har også investert i nye fiskemottak i Skårvågen, Berlevåg og Båtsfjord, i et nytt saltfiskanlegg i Rypefjord og et krabbemot tak i Kjøllefjord. Svært mye dreier seg om bygningsmessig moder nisering og standardheving. Men vi har også brukt pen- ger på maskiner og produktutvikling. I Stamsund har vi startet fiskemat produksjon og spesialisert filétproduksjonen, på Melbu har vi robotisert produksjonen med Valkalinje pluss nye filét og skinnemaskiner. I Rypefjord har vi anskaffet nye flekkemaskiner. Etter at Lerøy overtok Havfisk og Norway Seafoods i 2016 for ca. 3,2 milliarder kroner pluss gjeld, har vi investert i størrelsesor- den 750 millioner kroner på sjøen og noe over 500 millioner på land. Dette har betydd mye for norske leverandører. En del av disse investeringene er tatt direkte over driften, og preger derfor resultatene de siste par år. — Hva foreligger av kon- krete planer om nye investe- ringer? — Ingen ting. I øyeblikket avventer vi Stortingets behandling av Kvote- meldingen. Våre investeringer skjer i et 10-20 års perspek tiv, og det er svært kre- vende når politiske syn og retninger skifter med vær og vind. Da blir vi mer tilbakeholdne. Vi har mye vi skulle ha gjort, men det får vente til vi føler at det er kommet et mer stabilt politisk grunnlag for fiskeripolitikken. — Det er ingen hemmelighet at Lerøy sliter med inntjeningen i den landbaserte delen av «villfangst og hvitfisk». Hva vil du trekke frem som de viktigste årsakene til at det er så vanskelig å tjene penger på land? — La meg innlede med å understreke at Lerøy selvsagt er glad for at prisene på norsk villfisk øker. Det er bra både for Norge og for kysten. Men de siste 2-3 årene har råvarepri- sene økt for fort. Vi klarer ikke å få markedene ute med på den prisstigningen som skjer over kaikanten. Industrien er havnet i en vond skvis mellom fiskerne på den ene siden og lite betalingsvillige kunder på den andre. Dernest sliter industrien med utdatert og umoderne pro- duksjonsutstyr og fasiliteter. Dette bidrar til å øke kostna dene. Videre har vi et regulerings- system som gjør det krevende å modernisere og spesialisere produksjonen i enkeltanlegg. Et eksempel er trålernes plikt- system, som påfører oss ekstra kost nader og begrenset fleksibilitet i anvendelsen av råstof- fet. Så kommer jeg selvsagt ikke utenom det særnorske kostnads nivået. Lønns- og kost- nadsnivået i Norge er fortsatt langt høyere enn i de fleste andre land, og i hvert fall i forhold til Øst-Europa og lavkostland i Asia. Hvis jeg får være litt fri og vandre utenfor mitt eget

Articles in this issue

Archives of this issue

view archives of Norsk Fiskerinæring - Utgave 2 - 2020