Norsk Fiskerinæring

Utgave 2 - 2020

Issue link: https://digital.findexaforlag.no/i/1219440

Contents of this Issue

Navigation

Page 33 of 131

34 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2020 Årsmøtene i Fiskebåt har i mange år blitt avholdt på Hotel Bris tol midt i Oslo. Den store konferansesalen er smekk full av representanter, medlemmer og ikke minst gjester. Mange politikere finner også veien fra Storting og departementer. Nest etter Landsmøtene i Norges Fiskarlag, som avholdes hvert andre år, er årsmøte- ne i Fiskebåt i midten av februar utvilsomt den store «happeningen» i flåteleddet. Det er alltid mange gode innlegg. Vi har valgt å gjengi det som i år fikk aller mest applaus. Styrmann Rune Ervik tok et durabelig oppgjør med forslaget i Kvotemeldingen om å etablere en statlig kvotebeholdning: Ærede årsmøte! Jeg jobber som styrmann på «Fjellmøy», en havgående kombinert garn- og linebåt hjemmehørende i Måløy. Med unntak av halvannet år offshore etter endt skole- gang har jeg vært fisker hele livet. Jeg har i utgangspunktet ikke noe ønske om å stå på denne taler stolen, men anser det som nødvendig for å prøve og berge min egen og alle andre fiskeres fremtid fra å gå fullstendig ad dundas. Som fiskere flest skal jeg servere innlegget enkelt, lettfattelig og brutalt ærlig. Med andre ord stikk motsatt av hva som kan sies om norsk fiskeripolitikk. Jeg kjøpte min første leilighet og mine første aksjer i Fjellmøy-rederiet for noen år siden. Da jeg kort etter reiste på havet hadde jeg knappe 5.000 kroner på konto. Jeg hadde ikke engang råd til å kjøpe møbler til leiligheten. Deler av de siste smulene gikk til bursdagsgave til en jente jeg var begeistret for, og som sist sommer ble min kjære kone. Resten av pengene gikk med som egenkapital til boliglånet og til lånet for å kjøpe aksjene. Jeg ofret alt for noe jeg hadde tro på. Jeg hadde heldigvis et re- deri som var interessert i å få med yngre krefter på eiersiden og en bank med tro på fiskerinæringen. Den ga meg lånevil- kår jeg kunne leve med. Likevel får jeg slengt etter meg både fra vanlige folk og enkelte politikere, at fiskere og spesielt fiskebåtredere «stje- ler» fra fellesskapet! Hva har fellesskapet gitt meg? Og hva har jeg tatt? Jeg fikk redusert støtte da jeg gikk på videregå- ende fordi fore ldrene mine hadde for høy inntekt. Jeg fikk ikke én krone i stipend da jeg tok kapteinsutdannelsen. Tvert om ble jeg straffet fordi jeg hadde jobbet selv. Jeg har så visst ikke fått noe gratis, verken av kvoter eller rederiandeler. Som leder i Pelagisk forening, Mariann Frantsen, skrev for kort tid siden: «Har du lyst til å jobbe i butikk, er det ingen som sier at du må investere tungt i Reitan- gruppen for å stå bak kassa i Rema 1000. Det er heller ingen som krever at du må kjøpe deg inn på eiersiden i Equinor for å jobbe på rigg eller i Mowi for å bli røkter.» Slik er det om man vil bli fisker også. Det Ingen menneskerett å eie fiskebåt!

Articles in this issue

Archives of this issue

view archives of Norsk Fiskerinæring - Utgave 2 - 2020