Kondis

Kondis Utgave 2 - 2020

Kondis, bladet for norsk organisasjon for kondisjonsidrett – er en organisasjon for deg som er interessert i kondisjonsidretter som løping, langrenn, sykkel og multisport.

Issue link: https://digital.findexaforlag.no/i/1217688

Contents of this Issue

Navigation

Page 51 of 71

52 Kondis 2 • 2020 ANNERLEDESLØPEREN Multitasking som Multitasking som hverdagsløping hverdagsløping Når man snakker om dem som multitasker, tenker jeg at mosjonisten må være en av disse. Løping er en trenings- form som er spesielt godt egnet til å kombineres med andre gjøremål. Av Cristina Pulido Ulvang F or å holde seg i form, må man trene. Når jeg tenker tilbake til tiden før jeg fikk barn, husker jeg de lange ettermiddagene som ofte manglet innhold. Nå som jeg har barn, er dagene travle selv om jeg alltid har gjort mitt beste for å redusere stressfaktorer. Jeg verd- setter livskvaliteten min for mye til å gå inn i et liv med evig tidsklemme. Det er visse ting vi uansett ikke slipper utenom. Barna må hjelpes av gårde på skolen om morgenen. Har man barnehagebarn, skal de hentes. Deltakelse på foreldremøter er viktig. Barna skal stimuleres fysisk og psykisk så de skysses til aktiviteter når de er små. Det føles som om man ikke har tid til noe. Men hva gjør foreldrene som venter på barna som er på trening? Noen er sosiale, en god del stirrer på telefonen. Jeg pleier å sitte og jobbe. De dagene jeg vet jeg skal følge barna til en aktivitet med dødtid, forskyver jeg arbeidsdagen og bruker formiddagen til å trene mens jeg tar arbeidet igjen senere. Har barnet en passe lang treningsøkt, tar jeg gjer- ne en løpetur imens. Mannen min er ekspert på å ta seg en tur på rett under 30 minutter mens minstemann har musikkundervisning. Transportløping Min versjon av transportjoggen er å løpe for å utføre ærender. Favorittbakeriet mitt er 3,8 km hjemmefra. Distansen er perfekt for å løpe og kjøpe brød. Som regel er det ikke langt nok til å forsvare en bolle i tillegg. Jeg har lært at skikkelige baguetter er litt for lange til løpesekken min. Dermed blir jeg urolig mens jeg løper og frykter at baguetten skal hoppe ut av sekken – og jeg kan ikke nekte for at jeg har hatt brødrelatert uhell. Jeg har også lært å passe på hvor mye bakevarer jeg handler. Jeg er ikke flink til å løpe med en liten pose bakevarer i hånda. Det blir for ustabilt og vondt for hendene. I perioder hvor jeg bygger opp distansene og ennå ikke er kommet helt «med» psykisk, løper jeg mesteparten av distansen, for å så stoppe på det lokale handelsområdet på veien hjem og ordne med noen småkjøp. Det bryter opp turen, og jeg slipper å gå og tenke på at jeg må dra ut igjen senere. En annen versjon av dette er å avslutte turen på post-i-butikk like ved hjemmet mitt for å hente en pakke. Det er ikke lett å løpe med en pakke, men jeg skal ikke langt. Ærendløpingen begrenser seg ikke bare til meg; jeg tar med flere på laget. På ferie er det ikke uvanlig for mannen min, på morgentur, å få en SMS fra meg der jeg spør om ikke han kan stikke innom butikken for å handle varer til frokost. Treningstøy til alle anledninger Jeg har klart å godta at man får utnyttet tiden bedre om man tør møte opp i treningstøy og kombinerer en aktivitet med løping. Jeg deltok på et etterutdanningskurs for noen år siden. Da jeg oppdaget at studiestedet lå 8 km hjemmefra, tenkte jeg at dette var en passe distanse til trening, selv om det betød at jeg måtte løpe opp 150 m for å komme hjem. Det var deilig å komme hjem og tenke at løpetu- ren ikke hadde tatt særlig mye lengre tid enn om jeg hadde tatt offentlig transport. Den første gangen jeg gjorde dette, gikk jeg rundt med treningstøyet i sekken, men neste gang gikk jeg hele dagen i løpetights. Kirken jeg ofte oppsøker, er også rundt 8 km hjemmefra. Jeg føler ikke akkurat at jeg kan møte til messen i fullt løpeutstyr, men tar det gjerne med i løpesekken og bytter etterpå. Heldigvis har jeg ikke møtt noen rare blikk selv om at jeg tipper at noen tenker sitt. Etter hvert har jeg nesten blitt skuffet over man- glende reaksjoner på steder der jeg har møtt opp i løpetøyet. Vi løpere elsker jo å fortelle om turene våre. Som den dagen jeg møtte opp til tannlegen og kunne med stolthet melde at jeg skulle på langtur når han var ferdig med undersøkelsen. Flau over mamma Da jeg var fersk løper, pleide jeg å unngå å løpe i lunsjtiden. Jeg visste at jeg ellers ville risikere å måtte passere mange ungdommer på vei til friminutthandelen i den lokale butikken, og jeg var redd for kommentarer. Og ja, jeg fikk noen blikk innimellom, men opplevde aldri at noen ropte etter meg – med mindre jeg ikke fikk det med meg på grunn av hodetelefonene. Nå går datteren min på den samme skolen, og løpeturene er blitt ekstra spennende. Kommer jeg til å treffe på henne eller vennene sine? Det har faktisk hendt, men jeg har klart å ikke være altfor kjip – bare ropt en hilsen i forbifarten. Det var litt verre da jeg skulle på utvi - klingssamtale med datterens lærer på denne skolen, ettersom datteren er ganske ny elev der. Jeg trengte å få til en langtur, så planen Nytteløping: Det er praktisk å kunne avslutte løpeturen med å hente pakker. (Foto: Tor Christian Ulvang) Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ung- domstiden, men hun har vært aktiv løper de siste seks-sju årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang) Om artikkelforfatteren

Articles in this issue

Archives of this issue

view archives of Kondis - Kondis Utgave 2 - 2020