Norsk Fiskerinæring

Utgave 6 - 2019

Issue link: https://digital.findexaforlag.no/i/1157219

Contents of this Issue

Navigation

Page 36 of 251

37 "Norsk Fiskerinæring" nr. 6/7 - 2019 Øystein Sandøy Jaja, kjære redaktør, og det jeg måtte ha av lesere: For n'te gang blir det mimring om barndom og oppvekst, forhåpentligvis på et nivå og i en setting som brorpar- ten av leserne kan kjenne igjen. De fleste av oss som leser «Norsk Fiskerinæring» har vel tilknytning til sjømatnæring og kystsamfunn, og denne gangen har jeg lyst til å hedre en person som represen- terer en drivkraft i disse miljøene. Selv om sannsynligvis 99 prosent av beboerne langs Norges kyst aldri har hørt om den klassiske hverdagshelten Anton. Det er godt mulig, og jeg ber redaktør Thorvald og leserne om unnskyldning for at jeg plager med skriverier om en mann de aldri har hørt om eller kjent. Men baktep- pet er noe så banalt som nylig hjemkomst fra ferie på Sandøya, og et hode fullt av oppfriskede minner fra en svunnen tid. Og da særlig om en mann som hadde en helt spesiell posisjon og status i vår familie og det lille øysamfun- net hjemme. Tro meg; i den grad disse artiklene skal handle om norske fiskerier, er Anton nærmest et symbol på det fineste denne næringen noen gang har fostret i fedrelandet. Helt sikkert blant mange, mange andre. Hans fulle navn var Anton J. Sandøy. Født 27. oktober 1903. Han var min farfars eneste bror, og bodde i nabohuset sammen med tre barn og kona Hilda, som attpåtil var min farmors søster. Familie båndene var dermed mildt sagt sterke, og absolutt i positiv forstand. I våre dager snakkes det om bonusbarn, og i vårt til felle ble det bonus-besteforeldre. Han gikk bare for «onkel» av far og søsknene hans. I det lå at han var akkurat DEN onkelen, selv om de hadde mange flere. Grunnen var at han var den nær meste, og den som både de og vi barna vokste opp sammen med. Anton var ikke noen gjennom- snittsmann. I våre øyne var han helt unik. Han var forbilde, oppdra- ger, læremester, lekekamerat og skriftefar. Han hadde en stille og mild autoritet, var tålmo digheten selv, og hadde ikke minst et helt enestående lag med barn. Han involverte oss i hverdagen på sin egen, helt spesielle måte, viste oss til rette med en engels tålmo- dighet, og hadde evnen til å gjøre selv de traurigste ting interes- sante. Han slapp oss til der farfar og fedrene våre gjerne var noe mer tilbake holdne, og visste med usvikelig sikkerhet at ros og gode ord var langt mer effektivt enn rop- ing og kjefting. Jeg kan ikke huske at han noen gang hevet stemmen. MENTOR med store bokstaver Anton var selvsagt fisker. Nå ja, han kom vel i kategorien «fisker- bonde» da han, farfar og resten av familien også måtte ta seg av det lille gårdsbruket hjemme med noen kyr, sauer, en gris og noen høns. Men fisket var levebrødet, og det var her han satte de stør- ste sporene etter seg i det som i tidens fylde skulle bli et fiskebåtre- deri med havgående båter. Anton og farfar eide sammen den 30 fots spisstevningen Anton Anton J. Sandøy var en bauta i fiskerimiljøet i Sogn og Fjordane. Han er en av dem norsk fiskerinæring står på skuldrene til. En livets mentor og foregangsmann på alle områder. Han ble født i 1903 og døde i 1977, knapt 74 år gammel. (Foto: Privat)

Articles in this issue

Archives of this issue

view archives of Norsk Fiskerinæring - Utgave 6 - 2019