Kondis

Kondis Utgave 5 - 2019

Kondis, bladet for norsk organisasjon for kondisjonsidrett – er en organisasjon for deg som er interessert i kondisjonsidretter som løping, langrenn, sykkel og multisport.

Issue link: https://digital.findexaforlag.no/i/1131874

Contents of this Issue

Navigation

Page 62 of 79

63 Kondis 5 • 2019 Navn: Adresse: Postnr./-sted: Løsning på kryssordet i nummer 4-2019 Vinneren av oppgaven i Kondis nummer 4-2019 ble Sigbjørn Eidsnes fra Oslo. Han får tilsendt et eksemplar av boka «Hardt og langt – fra sofagris til ironman» av Fred Arthur Asdal. Riktig løsning så slik ut: Det norske maratonkryssord AV INGE ASBJØRN HAUGEN 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 Vannrett 1. Fornavn til 5 loddrett 3. Også et fornavn til 5 loddrett 7. Ex officio 8. Dette må du ikke bruk 9. Måneden for minneløpet til 5 loddrett 13. Fint antrekk 14. Tittelen 15. Møbel 17. Filmskikkelse 18. …. Lindfors 20. Fotballegende 22. Fugl 23. Preposisjon 24. … Wekre 25. Fiskeutstyr 27. Del av stat 29. Kan man bli på maraton 30. Savnet radiobølge Loddrett 1. Fylket der 5 loddrett bodde 2. 5 loddrett har gått mange marsjer her 3. … Cocker 4. 5 loddrett løp maraton her 5. Jernmannen 6. Thorstvedt spilte her 7. Drivstoffmerke 10. Sta vesen 11. Naboer 12. 8848 moh 16. … Jegteberg Lystad 19. Uro 21. Gud 23. Tilbake 26. Stank 27. Anmode 28. Dikt Jernmann: Mange av oppgavene i kryssordet handler om denne mannen. (Foto: Kjell Vigestad) Da er det bare å prøve seg på nok en utgave av Inge Asbjørn Haugens maratonkryssord. Alle som sender riktig løsning til Kondis, Sognsvn. 75 A, 0855 OSLO innen 25. juli, blir med i trekningen av et eksemplar av boka «Utholdenhetstrening» av Leif Inge Tjelta, Eystein Enoksen og Espen Tønnessen. 1 F 2 A L 3 C H 4 S K 5 R O 6 V E L H 7 N I U E 8 E S P E N 9 S 10 O N 11 A T 12 E T R 13 M A R A T O N 14 S A 15 R 16 M O L L L T 17 H A M A R 18 A K E R E 19 S A S 20 J E 21 R N T N 22 T U T 23 T A 24 I D R E 25 T T 26 A G A 27 Z O O 28 R Y E jobb, men jeg mistenker at de glemmer at noen av oss trenger konsekvent skilting. Det er ingen spøk å si at det tok meg ca. tre år å prøve å løpe hovedstien rundt Nøklevann uten å løpe meg vill, noe de lokale vennene mine ikke klarte å forstå. Skiltingen er langt fra konsekvent her, noe som har ført til mange ekstra kilometer på turene mine. Det var en stor seier den dagen jeg kom meg helt rundt. Dette har jeg opplevd flere andre steder i Østmarka. Det er slitsomt å prøve å løpe fra et sted til et annet og oppleve at stedet man skal til plutselig ikke står på skiltene i et hovedkryss. Senest i vinter dro jeg på en flott skitur, som varte litt lenger enn plan - lagt, og da jeg så et skilt til utgangspunktet mitt, valgte jeg denne ukjente veien for å skynde meg hjem, og så på jobb. Jeg fulgte skiltingen, men plutselig forsvant stedet jeg skulle til på skiltene, og jeg måtte gjette hvilken retning jeg skulle. Det ble en lang dag i marka. En mental øvelse Jeg har ikke opplevd mye av det flotte myke underlaget som omtales. Når man ikke er oppvokst med å være ute i terrenget, er det vanskelig å vite hvor man skal plassere føt- tene. Man møter røtter, steiner, større steiner man må klatre over og glatte partier. Dette krever mye tankevirksomhet. Hvor er det trygt å gå? Hvordan skal jeg komme meg over disse røttene uten å snuble? Hvordan klarer man å løpe på slikt underlag i det hele tatt? Jeg har hørt at man skal se og tenke frem- over, men har til dags dato ennå ikke skjønt hvordan det er mulig. Blikket mitt er stort sett festet på bakken. Det gjør at hjernen job- ber på overtid, og jeg kan sjelden la tankene fly. Er jeg på tur med mannen min, veksler det mellom at jeg ikke vil holde hånden hans når jeg skal nedover til at jeg bjeffer til ham fordi han holder seg for langt unna. Samtidig ser jeg barna mine løpe bortover i det fjerne og lurer på hvordan de får det til. Lysglimtene Jeg er sta. Jeg gir meg ikke når jeg møter en utfordring, og hvert år så tar jeg opp skogs- løpingen. Som oftest er det mye jobb, og lite belønning. Innimellom så skjer noe uventet. Jeg møter et rådyr, jeg ser en hoggorm. Jeg kommer til et idyllisk vann hvor jeg kan ta en spisepause. Da blir jeg minnet på hvor heldig jeg er som nå bor så kort vei fra slik natur, jeg som er oppvokst i asfaltjungelen, hvor kontakt med uberørt natur krevde lange bilturer først. Det er ikke rart at det som andre opple- ver som en selvfølge, krever stor fysisk og mental innsats fra min side. Jeg lever i håpet om at det blir lettere en dag. Derfor gir jeg ikke opp.

Articles in this issue

Archives of this issue

view archives of Kondis - Kondis Utgave 5 - 2019