Kondis

Kondis Utgave 5 - 2019

Kondis, bladet for norsk organisasjon for kondisjonsidrett – er en organisasjon for deg som er interessert i kondisjonsidretter som løping, langrenn, sykkel og multisport.

Issue link: https://digital.findexaforlag.no/i/1131874

Contents of this Issue

Navigation

Page 61 of 79

62 Kondis 5 • 2019 ANNERLEDESLØPEREN Du er ikke ordentlig norsk før du drar på søndagstur i marka. Bytter ut belast- ningen fra asfalten med det myke underlaget du finner i skogen. Nyter en avslappende tur. Eller? Av Cristina Pulido Ulvang D et flommer over av adjektiver når nordmenn omtaler marka. Selv de mest innbitte urbane føler tran- gen til å oppleve stillheten iblant. Gjerne så øde som mulig. Behovet for kontakt med naturen ligger inn i margen til de aller fleste som er oppvokst her. De har ofte besøkt marka jevnlig i barnehagen og på skoleturer. Hvor mange ganger har jeg ikke fått referert fra mine barns barnehage hvor stor glede de har av å forsere terrenget, selv fra veldig ung alder av. At det gir utmerket øving av motorikken. Terreng er noe de aller fleste nordmenn har stiftet bekjentskap med fra så ung alder at å bevege seg i det er noe de ikke reflekterer over. Det er en selvfølge. Og det venter gjerne en Kvikk Lunsj på toppen av kollen. Helårsarena Mange av oss med en annen bakgrunnen har et annet forhold til marka. Vi har hørt om den, vi vet at det skal være vakkert, men det er fremmed. Litt skummelt. Hva kommer vi til å oppleve der? Jeg tipper på at de fleste gjør som meg og finner veien dit først om vinteren. Vi tar våre første vaklende skiturer når skogen er hvitkledd og vakker. Denne årstiden varer dog ikke så mange måneder. Hva med resten av året? Før jeg ble løper, glemte jeg nesten at skogen fantes. Jeg hadde selvfølgelig plukket blåbær fra tid til annen, men det var en slitsom og tidkrevende syssel, og jeg ble utålmodig. Da jeg søkte råd om løping i terreng, fant jeg ørten artikler om at det er så mye bedre for kropp og sjel å bevege seg i naturen enn på asfalten. Det er mindre belastende for knær og legger, og man får klarnet hodet. Jeg hadde lyst på denne vidunderkuren jeg også, men det var uklart for meg når det var trygt å bevege seg i skogen etter at snøen hadde smeltet, og det ble med tanken i noen år, ikke minst fordi man kunne lese artikler om at turgåere er uønskede i og ved siden av skisporet. Samtidig drømte jeg meg bort. Jeg trivdes godt i marka om vinteren, selv om jeg syntes at det kunne være skummelt å stå på ski noen ganger. Det måtte være enda bedre når man har nærkontakt med bakken. Tenk å kunne puste inn den rene luften og la tankene fly! Første skritt Jeg hadde løpt flere år før jeg tok motet til meg og meldte meg på et terrengløp og bestemte meg for å trene i skogen. Jeg har kort vei til et kjent område i Østmarka og fant ut at jeg skulle løpe der. Det var en våt dag, og turen hadde ikke vart lenge før jeg skjønte at det er mye sleipere i marka enn på asfalten, og at det ikke holdt med vanlige sko. Jeg undersøkte litt, og oppdaget at det fantes noe som heter terrengsko, med skikkelig mønster i sålen. Dette måtte være noe for meg. Utstyrt med bedre sko tok det ikke lang tid før jeg dro på tur igjen. Jeg merket at jeg fikk mye bedre feste i bakken, og da var det bare å sette i gang. Første utfordring meldte seg fort. Det er så mye mer kupert i marka. Det er som å løpe i en evig berg- og dalbane, noe som er rimelig slitsomt. Bakkene jeg møter på asfalten krever mindre. Jeg skjønte fort at dette er en treningssak. Men jeg har dessverre ikke tid til å trene så ofte i marka, så jeg er fortsatt et stykke unna å mestre dette. For to eller tre år siden satt jeg meg som mål å løpe hjemmefra til en markastue vi liker godt. Avstanden var 11 km, og jeg avtalte å møte familien og noen venner der to timer etter at jeg hadde startet. For en vits! Jeg var ennå litt for ukjent i Østmarka til å skjønne hvor krevende stiene der er. Jeg klarte på en eller annen måte å havne på Flyktningeruta hvor jeg måtte klatre ned noen veldig bratte skråninger. Jeg ble full av beundring for dem som rømte landet under krigen og bar på sine barn og eiendeler gjen - nom ett så utfordrende terreng. Jeg hadde i det minste piggsko. Da jeg endelig kom frem, hadde alle ventet på meg i godt over en time, og jeg var helt utmattet. Dette med at turene i terreng tar så mye lengre tid, er noe jeg har måttet innfinne meg med. Vanskelig å finne frem Den neste utfordringen var det å finne frem. Har dere reflektert over skiltingen i marka? Skiforeningen og kommunene gjør en flott Ikke dronning av skogen Skogsløping: Veien frem er ikke alltid åpenbar. (Foto: Cristina Pulido Ulvang) Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de siste fem årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang) Om artikkelforfatteren

Articles in this issue

Archives of this issue

view archives of Kondis - Kondis Utgave 5 - 2019