Norsk Fiskerinæring

Utgave 3 - 2019

Issue link: https://digital.findexaforlag.no/i/1108861

Contents of this Issue

Navigation

Page 8 of 139

9 "Norsk Fiskerinæring" nr. 3 - 2019 En vanskelig vinter • leder • Redaktør Thorvald Tande jr. 2019 KAN BLI ET BLODIG ÅR for hvitfiskindustrien i nord. Økt kapasitet og mindre råstoff er en skummel kombinasjon. Så langt i år har torskeprisene i Råfisklagets distrikter økt med 22 prosent fra i fjor. Det er en dramatisk oppgang. Det betyr at fiskeprodu sentene på Værøy og Røst utover høsten må ha minst 30 kroner mer per kilo for tørrfisken enn de oppnådde i 2018. Noe kan de forhåpentligvis hente på bedre kvalitet. 2018 var et dårlig tørkeår, 2019 blir bedre. Men de kan uansett ikke annet enn å håpe at kronekursen fortsatt holder seg lav og at italienerne er villige til å grave enda dypere i lommebøkene. Saltfisk og klippfiskpro dusentene må også leve i spenning. På Sunnmøre trenger de 1112 kroner mer per kilo for klippfisken enn i fjor for å forsvare vinterens råstoffpriser. Det regner heldig vis mange av produsen tene med at de skal klare. Kort oppsummert; markedsprisene så langt i år har historisk sett vært gode. Problemet er de ekstremt høye råstoffprisene. Torske priser opp mot 35 kroner per kilo har vi vel knapt opplevd før, selv når vi justerer for inflasjonen. Filétindustrien er åpen bart den delen av hvitfisknæringen som sliter mest med dagens skyhøye prisnivå. Bare å gå i balanse har vært en prestasjon så langt i 2019. Flere anlegg har tapt mye penger, og ryktebør sen varsler om konkurser. Selv om det står solide eiere bak, er det alltid et spørsmål om når nok er nok. Med råstoffpriser på dagens nivå — også hyseprisene og seiprisene er kraftig opp, kan 2019 bli et veldig tungt år for mange hvitfiskprodusenter i NordNorge. De store vil klare seg. Små og mellomstore familieselskaper er som alltid mest utsatt. SÅ KAN MAN SPØRRE hvorfor industrien er villig til å betale så mye for fisken at knapt noen tjener penger? Det har mange fork laringer. Økt kapasitet de siste partre årene, ikke minst som følge av laksenæringens inntog i hvitfiskindustrien — Lerøy Seafood Group, SalMar og Coast Seafood nevnt først, har skjer pet konkurransen om råstoffet kraftig. Hvitfiskindustrien burde strukturere, men det motsatte har skjedd. Alt for mange "8ukers bedrifter" opererer dessuten i markedet, basert på billig arbeids kraft fra ØstEuropa. De holder åpent i de mest hektiske vinter månedene, og stenger anleggene når sesongen er over. Helårig industri kan ikke matche kostnadsnivået til slike "døgnfluer". Lavere torskekvoter — ned 115.000 tonn i 2018 og ytterligere 50.000 tonn i år, har redusert tilbudet. At åpen gruppe i tillegg må «betale» for fjorårets overfiske, og har en kvotenedgang på hele 28 prosent, hører også med. Dertil har mye dårlig vær preget tilførslene i første kvar tal, noe som ikke har gjort situasjo nen bedre. Noen hevder at det er «laksepengene» som har bidratt til å presse prisen oppover. Det er ikke riktig. Verken Lerøy Norway Seafoods eller Insula har vært prisledere. Derimot har nok både saltfisk og klippfiskprodusentene bidratt ganske aktivt til fisker nes prisfest. Det burde ikke forundre noen. All historie tilsier at særlig klippfiskindustrien fremstår som vinner når råstoffprisen skyter i været. Det er ofte her betalingsevnen er størst. Resul tatet er uansett at fiskerne i Råfisklagets distrikter frem til like før påske i år mottok 185 millioner kroner mer enn på samme tid i fjor selv om de landet 25.000 tonn mindre torsk. Det for teller alt om prisutviklingen. ET SISTE MOMENT MÅ også med, uansett hvor mye vi misliker det. Når krybbene tømmes, biter hestene. Kvotefall og prisøk ning er oppskriften på mer juks — og på begge sider av kaikan ten. At «torskeregnskapet» aldri går opp, er vel kjent. Summen av innen landsk forbruk og eksport er alltid høyere enn det som ekspor teres. Skal vi tro hvitfiskindustrien — og vi ser ingen grunn til noe annet, jukses det i dag mer enn kanskje noen gang. «Hele systemet for omsetningen av fersk torsk er pill råttent», for ordrett å sitere en fiskekjøper. Juks er i realiteten ikke noe annet enn å skyve problemene over på naboen. Den enes brød, den andres død. I 2019 risikerer vi konkurser fordi det jukses. Slik kan vi ikke ha det. Men, og bare så det er sagt: De aller fleste som må kaste kortene gjør det på grunn av egne feil og miskalkyl er. Å skylde på at andre jukser blir som regel helt feil.

Articles in this issue

Archives of this issue

view archives of Norsk Fiskerinæring - Utgave 3 - 2019