Norsk Fiskerinæring

Utgave 3 - 2019

Issue link: https://digital.findexaforlag.no/i/1108861

Contents of this Issue

Navigation

Page 126 of 139

127 "Norsk Fiskerinæring" nr. 3 - 2019 Sundnes kommentar Jeg har aldri vært i Repparfjord. Aldri tatt Riksveg 883 fra Alta til Skaidi for så å følge E94 langs Go ahtemuorjohka (Repparfjor delva) mot fjorden, eller for den saks skyld kjørt samme E94 sørover fra Hammerfest for å svinge mot øst. Følgelig har jeg aldri tatt turen til Torskefjellet for å se innover fjorden eller opp Erdalsfjellet for å se ned. Heller ikke tøffet inn Kvalsundet for å dra videre langs sørsida og gjøre strandhugg på Fægfjord holmen eller Markoppne set. Og slett ikke slengt ut snøret på halvdypet utenfor Fægfjorden og Markopp — feltet som er satt av til å ta imot 6.500 tonn gruveslam i årene fremover. Hvis det blir som Røe Isaksen og Erna vil. Det over rasker heller neppe om jeg tilføyer at jeg ikke har drevet med rein i det samme området. Når alt dette er sagt, har jeg på ingen måte prøvd å starte opp gru vedrift i NordNorge, vært ordfører i Kvalsund eller arbeidsløs i samme kommune. Som de fleste andre tar jeg stilling til gruvedeponiet i den nye kjendisfjorden på trygg av stand. Det er krevende nok. Spørs målet om gruvedrift og avfallsde poni i Finnmarkskommunen er et av de mest intrikate norsk offentlig het har involvert seg i. Samtidig ser frontene ut til å bli hardere enn noen kjent norsk bergart. Det burde jo ikke være noe å diskutere — og følgelig tonnevis av grunner til å demonstrere. Gruve virksomheten forstyrrer reindrif ta. Slamdumping i fjord høres umid delbart feil ut. Vi snakker også om en nasjonal laksefjord. Det brukes kjemikalier i proses sen. Sametin get har sagt nei. Og kan man ikke holde avfallet på land, med bedre kontrollmuligheter? Det gyter torsk i dag der man har tenkt å deponere. Så er det andre måter å se det på: Elbiler, vindmøller, mobi ltelefoner, nettbrett, strømkabler — svært mye av det vi trenger for et moderne liv og et grønt skifte inneholder kobber. Et sted må det komme fra, og det er grunner til at ikke for mye bør hentes ut ved hjelp av utnytting av mennesker i gruver i land som Kongo. Noe skal også vi i Norge leve av etter oljen, i tillegg til fisk. Kommuner som Kvalsund trenger arbeidsplasser, og kan ikke ende opp som naturre servat. Miljøvirkningene er grundig kartlagt og vil i følge myndighetene være akseptable sett opp mot de positive sidene ved gruveutvinning. Så kan selvfølgelig alle punk tene her diskuteres. Det skjønner man når miljøstiftelsen Bellona ender opp med å støtte gruvedepo ni, mens andre miljøorganisasjoner går mot. Og når vi kan lese i «Fis keribladet» at sjøsame, same tingsrepresentant og fisker Sandra Andersen Eira beskylder sjøsame og kommunestyrerepresent ant In gar Eira for naivitet når han støtter gruvedrift og sjødeponi. Venstre er imot seg selv. Hva skal vi leve av? Det var også i denne sammenheng næringsminister Torbjørn Røe Isaksen holdt sin hjertesukkende Facebookprekenen under over skriften «Hva skal vi leve av?». Jeg tillater meg å sitere: «Når jeg ser angrepene på næring etter næring, er det på tide å spørre: Hva skal vi faktisk leve av i dette landet? Ikke indus tri, det er så skittent og gammel dags. Ikke skog og trevirke, den må fredes. Ikke olje og gass, sier de, på grunn av klimaet. Selv om norsk gass er en del av løsningen Bunnen er ikke nådd Repparfjorden ligger i Kvalsund kommune i Finnmark. Gjennomsnit tsdybden er mellom 40 og 60 meter. På det dypeste — lengst ute i fjorden, er det 123 meter ned til bunn. På sørsiden av fjorden ligger kobberkisforekomstene som ble funnet rundt 1900, og ans lått til 10 millioner tonn med 0,72 prosent kobber. Folldal Verk drev Repparfjord kobbergruver frem til 1978, da gruvene ble nedlagt på grunn av sviktende kobbergehalter. Nå starter gruve drift i større skala i fjellmassivet Nussir i regi av det norske selskapet Nussir ASA.

Articles in this issue

Archives of this issue

view archives of Norsk Fiskerinæring - Utgave 3 - 2019