Norsk Fiskerinæring

Utgave 3 - 2018

Issue link: http://digital.findexaforlag.no/i/972393

Contents of this Issue

Navigation

Page 34 of 139

35 "Norsk Fiskerinæring" nr. 3 - 2018 35 Lov og rett Ulf Sørdal (t.v) og Olav Egil Midtgaard er advokater ved Steen strup Stordranges kontor i Bergen og jobber mye med sjømatjuss. Med kontorer i Tromsø, Trondheim, Ålesund, Bergen, Tønsberg og Oslo kan Steenstrup Stordrange bistå sjømatnæringen langs hele kysten. Selskapet er fast advokat for Norske Sjømatbedrifters Landsforening og publiserer bloggen Fiske- juss.no. Det å overføre verdier fra en gene- rasjon til en annen er først og fremt en prosess. Det tar tid å gå fra den sterke og optimistiske byggetiden, gjennom mange gode og mindre gode år der eier kanskje må pant- sette hus og hjem for å overleve i et tøft marked, til det å få behov for at noen andre blir med på planleggin- gen og til slutt tar over driften. Noen har arvinger, andre ikke. Det er ulike interesser og behov. Mange eier fartøy sammen med søsken eller mer fjerne slektninger. Det er ikke to rederi som er like — og ikke to personer heller! Dette skaper selvsagt spenninger og følelser. At verdiene på fiskerettigheter har økt jevn og trutt siden allmen- ningen ble lukket for nye deltakere, har skapt større spenninger enn i de fleste andre bransjer. Det er i dag store verdier som overføres. Og ikke bare i havflåten. I varierende grad har det skjedd strukturering og oppbygging av store verdier i alle flåtegrupper. Ringnot og torsketrål har ledet an i denne utviklingen av verdier, men de andre har kommet etter og det har dannet seg marke- der for kjøp og salg av kvoterettig- heter. Blir det mulig å øke kvoteta- ket øker prisen. Bare forventninger om heving av kvotetaket har vært nok til å øke verdien. I denne artikkelen setter vi søkelyset både på hva som skjer ved generasjonsskifter generelt, men spesielt på grensen mellom aktive og ikke aktive fiskere, siden dette kravet i deltakerloven er helt spesielt for eiere av fiskebåter. Overføring mellom generasjoner Vanligvis vil overføring av verdier og eierskap mellom generas joner være prosesser som starter tidlig. Når rederne er mellom 40 og 60 år vil de fleste ha funnet ut hvem og hvordan overføringen skal skje. Det kan være enkelt med bare ett barn som overtar fars sjøstøv- ler — i den grad det er enkelt for noen å innse at sta fettpinnen skal gå videre. Det betyr jo at man selv ikke lenger har kapasitet til å bidra til rederiets verdi- skapning. Ikke alle kjenner på denne grensen og kan akseptere den. Det er nok ikke bare en spøk når vi siterer rederen som sa at junior skulle få arve han «om han dør» — ikke «når han dør», som vi andre ville ha sagt. Ett forhold som alltid er vanskelig, er hvordan delingen skal skje. Skal det alltid foretas likede- ling mellom flere arvinger eller skal den som er på sjøen få en større andel? Tradisjonelt har det også vært sterk spenning mellom kjønn i fiskeflåten. Det er sønner som drar på havet. Døtrene må stort sett bli på land. Da blir det vanskelig med likedeling. Det er en sterk tradisjon og et naturlig ønske om rettferdighet Generasjonsskifter i fiskebåtrederier Det er ofte tøffe tak på fiskefeltene. Store verdier står på spill og det er viktig å ta rette beslutninger. Det samme er gjerne tilfellet i forbindelse med generasjons- skifter i fiskebåtrederier. Det er mye å ta hensyn til, både på kort og lang sikt.

Articles in this issue

Links on this page

Archives of this issue

view archives of Norsk Fiskerinæring - Utgave 3 - 2018