Norsk Fiskerinæring

Utgave 11 - 2017

Issue link: http://digital.findexaforlag.no/i/916110

Contents of this Issue

Navigation

Page 22 of 155

23 "Norsk Fiskerinæring" nr. 11/12 - 2017 Thormodsdottir Lokøy Blakstad Ystmark Kristina Furnes tar ordet! «Vi følger jo alle lover og regler, så hvor- for får vi så mye kritikk?» Spørsmålet stilles ikke rent sjeldent når sjømatnærin- gen samles, gjerne innpakket i en god dose frustrasjon. Det enkle svaret er at etterlevelse av myndighetspålagte krav ikke er nok. Det er en hygienefaktor, noe vi tar for gitt av alle seriøse nær- ingslivsaktører. For selskaper trenger ikke bare tillatelser nedfelt i lover og forskrifter. De trenger også såkalt lice- nce to operate fra resten av samfunnet. Det gjelder særlig selskaper som bruker våre nasjonale ressurser i produksjonen av sine produkter og tjenester. Dem som produserer i allmenningen, som tilhører oss alle. Bruker nasjonale ressurser At sjømatnæringen bruker felles natur- ressurser i produksjonen er åpenbart. Fiskerne får høste av Norges nasjonale fiskekvoter. Oppdretterne får bruke våre vakre fjorder til å produsere laksen. Alt tilhører hele det norske folk, og eies i prinsippet like mye av Oslos beste vest- kant som folket langs kysten. Også mange av de andre bransjene vi lever av i dette landet driver i allmen- ningen. Olje- og gassnæringen pumper opp det sorte gullet. Kraftindustrien benytter seg av fossefallene vi alle eier. Vindkraftselskapene bruker felles natur til å sette opp sine enorme vindmøllepar- ker. Ingen av de overnevnte har bygget seg opp uten kontroverser, og alle er like avhengig av godkjen ningsstempelet fra det norske samfunnet. Ikke jus Hva betyr så licence to operate? Ifølge John Morrison ved britis ke «Institute for Human Rights and Business» har en bedrift licence to operate når virksomhe- Sjømatselskapene må bli samfunns- aktører Å følge myndighetenes mange krav og tillatelser er ikke nok. Sjømatnæringen er avhengig av licence to operate fra resten av samfunnet også. Men hva det betyr i praksis, er ikke hug- get i stein. Alle vil ha sin del av kaka — av Norges naturressurser. Fisken i havet eies i prinsippet like mye av folk på Oslos beste vestkant som av folk langs kysten, konstaterer Kristina Furnes. Akkurat den erkjennelsen sitter nok ganske langt inne blant mange fis kere. Kristina Furnes i Geelmuyden Kiese

Articles in this issue

Archives of this issue

view archives of Norsk Fiskerinæring - Utgave 11 - 2017