Kondis

Kondis Utgave 2 - 2019

Kondis, bladet for norsk organisasjon for kondisjonsidrett – er en organisasjon for deg som er interessert i kondisjonsidretter som løping, langrenn, sykkel og multisport.

Issue link: http://digital.findexaforlag.no/i/1089422

Contents of this Issue

Navigation

Page 55 of 71

56 Kondis 2 • 2019 Skal man begynne med maratonløping når rund dag nærmer seg, kan man like godt slå på stortromma. For en anglofil var London Maraton det naturlige valget. Av Cristina Pulido Ulvang D et har gått nesten ett år siden jeg løp London Maraton, et arrange- ment som jeg trodde var forbe- holdt de dyktigste løperne. Etter å ha blitt med i en Facebook- gruppe for ferske London-løpere, lærte jeg høsten 2017 og våren 2018 at også vi i baktrop- pen har en plass der. Det var mye nyttig info å hente i gruppen, og vi dannet et hyggelig fellesskap. Et par uker før løpet kom de første meldin- gene om varmt vær på løpsdagen. Jeg trente fortsatt på snø og is og slet med å tro de stadig dystrere spådommene. Jeg har dårlige erfarin- ger med konkurranser under varme forhold, men visste at det ikke var noe jeg kunne gjøre noe med, så jeg valgte å ikke bekymre meg, mens gruppemedlemmene ble nærmest hysteriske. Jeg ankom London fredag kveld, og tidlig lørdag morgen dro familien og jeg til expoen for å hente startnummer og handle. Jeg fikk hilst på lederen av løpegruppen og følte alvo- ret for fullt. Tidlig start, men sen pulje Grytidlig søndag morgen spiste jeg müsli med yoghurt på hotellet. Jeg hentet sakene mine, tok på en genser og gikk til togstasjonen som skulle frakte meg til Greenwich. Gatene var fortsatt stille, men det var veldig livlig på stasjonen og lett å komme i prat med de andre løperne. Ved ankomst var det en liten tur opp gjennom parken til bagasjeinnleve- ringen. Klokken var bare 9, og jeg skulle ikke starte før 10.30! Jeg dobbeltsjekket innholdet i løpebeltet mitt: telefon, nødlader, drikkeflas- ker, geler og osteterninger. Beltet var tungt å holde, men jeg visste at jeg ikke ville merke det når jeg hadde det på. Det er ikke så mye å finne på når man er alene på en slik dag, så jeg fikk tiden til å gå ved å stå i dokø – og bli fotografert der. Så gla- morøst! Ellers tøyde jeg og så på elitestarten på storskjerm. Endelig kom tiden for å finne startpuljen og fartsholderen jeg hadde valgt. Planen var å følge 5-timersfartsholderen. Problemet var at jeg var for sent ute, og jeg hadde ingen sjanse til å finne fartsholderen, som var langt fremme. Stemningen var god da vi løp ut porten og var i gang. Det stod litt folk langs veien. Vi løp gjennom boligstrøk, og folk satt på ter- rassene og heiet på oss. Noen gjorde mer ut av det og hadde satt ut skilt eller høyttalere med musikk. En het dag Varmen merket jeg raskt. Symptomene på begynnende heteslag kom overraskende fort, med litt hodepine og frysninger. Jeg var bestemt på å fullføre og gikk allerede ved 4 km. Jeg innså at jeg kom til å få en lang dag i løypa. Jeg tenkte at det tryggeste ville være en strategi der jeg gikk i sola, og løp i skyggen, men jeg klarte aldri egentlig å finne en god rytme igjen. I solsteken gjaldt det kun å overleve. Arrangørene visste godt at det kom til å bli varmt denne dagen. Vi hadde til og med alle fått en e-post om hvordan vi skulle forholde oss til varmen. Til tross for dette klarte de fort å gå tom for vann ved flere drikkestasjoner. Minst en drikkestasjon hadde ingenting å by på, og løperne gikk og plukket opp flaskene som andre løpere hadde kastet fra seg i håp om å få en dråpe væske i kroppen. Heldigvis bar jeg på egen drikke, men jeg merket at jeg trengte mye mer enn vanlig, så jeg måtte fylle flaskene oftere enn planlagt. Det jeg klarte å planlegge riktig, var ernæ- ringen. Jeg spiste en gel hver fjerde mile, og noen osteterninger innimellom. Det fungerte bra, bortsett fra at osten begynte å smelte i varmen, noe som var ekkelt, og ga meg litt mageknip. Sammen med mange andre For en person som løper så mye alene, var det en åpenbaring å delta her. Jeg opplevde et fel- lesskap jeg ikke hadde vært borti før. Jeg fikk frukt av én løper, oppmuntrende ord av andre og hadde fine samtaler med flere. Blant annet om hvor tøft dette var, og hvor fæl lukten fra fish and chips-utsalget vi løp forbi var. Publikumet var fantastisk. De brydde seg om oss og tok seg av oss. Jeg merket meg spesielt en dame stod ved veien og ropte til alle rundt henne at de måtte dra i butikken og handle inn drikke og appelsiner til løperne siden drikkestasjonene hadde sviktet. Det var en generøsitet langs løypa jeg sjelden har sett før – og noe publikumet ved Oslo Maraton har mye å lære av. Jeg tok imot det meste av det jeg ble tilbudt: frukt, kjeks, salte snacks. Til og med en ispinne. Med navn på brystet, var det mange som ropte på meg. Jeg fikk minst et frieri. Som regel klarte jeg å smile og vinke tilbake. Mot slutten av løpet slet jeg. Da jeg gikk og noen ropte «Kom igjen, Cristina, løp!», klarte jeg bare så vidt å ikke svare surt tilbake. Men det hjalp. Slike ord fikk meg til å løpe igjen når jeg ikke trodde jeg hadde det i meg. Og de gan- gene jeg klarte å få opp farten når noen hadde heiet på meg, var responsen fra publikumet nesten overveldende. Jeg følte meg som en rockestjerne. Det viktige smilet Jeg hadde nok slitt mer med å gjennomføre uten de som hadde reist over med meg: fami- lien og en venn. I forkant av løpet studerte jeg videoene fra tidligere års løp, og vi avtalte møtesteder hvor vi faktisk ville kunne se hverandre. Da ting så litt mørkt ut, var det godt å vite at det var bare å holde ut til neste møtepunkt. Heldige meg fikk hele tre slike lyspunkter i løpet av dagen. Det var også mange lange øyeblikk alene, og jeg tok i bruk et verktøy jeg hadde lest om: smilet. Forskningen sier at det går bedre med en vanskelig løpetur om man klistrer et smil på ansiktet, uansett hvordan man har det. Dette fungerte godt denne varme dagen, og London Maraton – en skinnende ANNERLEDESLØPEREN Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de siste fem årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang) Om artikkelforfatteren Foto: Emilia Pulido Ulvang

Articles in this issue

Archives of this issue

view archives of Kondis - Kondis Utgave 2 - 2019