Kondis

Kondis Utgave 1 - 2019

Kondis, bladet for norsk organisasjon for kondisjonsidrett – er en organisasjon for deg som er interessert i kondisjonsidretter som løping, langrenn, sykkel og multisport.

Issue link: http://digital.findexaforlag.no/i/1074807

Contents of this Issue

Navigation

Page 69 of 87

70 Kondis 1 • 2019 I alle mine løpeår var jeg klar på en ting - at jeg ikke likte løping nok til å ønske å utsette meg for noe så pine- fullt som en maraton. Da en maraton landet bokstavelig i fanget på meg, prøvde jeg å stå imot, men ga etter til slutt. Av Cristina Pulido Ulvang T redje juledag for noen år siden så jeg noe uventet utenfor kjøk- kenvinduet mitt mens jeg spiste lunsj. På denne veldig stille dagen løp noen forbi. Så flere og flere. Rett og slett en flokk med løpere. Jeg hus- ket da at jeg hadde hørt om noe som heter Ribbemaratonen, hvor folk løper fra Sandvika til Ski for å kvitte seg med julefettet. Jeg visste ikke at jeg bodde langs løypa, men syntes det hørtes spennende ut. Året etter tok jeg med barna ut og heiet på løperne. De fleste la ikke merke til oss, og de få som så oss, smilte. Et par ropte: «Bli med, da vel!» «Kanskje til neste år!», svarte jeg. De så ut til å ha det mye bedre enn det jeg forestilte meg av maratonløpere, og et såpass uformelt løp virket oppnåelig. Jeg hadde ennå ikke løpt lenger enn halv- maratondistansen, men et lavterskelløp med en person som passer på løperne i baktrop- pen måtte være midt i blinken. Og det var ingen tidsgrense. Perfekt. Bortsatt fra at det betød langdistansetrening på vinterføre. Forberedelsene Husker dere vinteren i fjor? Det snødde mye, og gjerne da jeg skulle ut på treningsturene mine. Så det ble til at den lengste turen før min første maraton var på fattige 24 km, og hele to måneder før løpet. November ble tra- vel på jobb, men jeg begynte å tenke kreativt. Tannlegen min ble nok overrasket da jeg duk- ket opp i fullt treningstøy slik at jeg kunne dra på langtur rett etter timen. Jeg kjente godt til strekningen vestover mot Sandvika, som er den faste langturløypen min ellers, så jeg øvde så mye jeg kunne på strekningen sørover til Ski. Den hadde mange flere bakker enn jeg hadde vært klar over, så det var greit å få inn litt psykisk trening. To uker før løpet nådde jeg endelig målet. Jeg kom frem til Ski – turen ble ikke på mer enn 19 km, men jeg var i mål! Jeg klarte så vidt å dy meg for impulsen om å løpe inn i butikken som sponser løpet, og erklære ankomsten min. Jula Jula skulle feires i Bergen i stedet for å ta det rolig hjemme dagene før styrkeprøven. Jeg hadde ikke fortalt vertskapet hva jeg skulle i romjula. Nervene begynte å ta overhånd. Jeg var nesten klar for å droppe hele løpet. Det var så absurd at jeg skulle prøve meg på maraton. Men denne tankegangen var ikke noe særlig bedre, så jeg valgte å fortelle dem om planen rett før vi reiste hjem. Da kunne jeg jo ikke snu. Og når man er skikkelig amatør, hvordan reiser man hjem fra Vestlandet dagen før den store debuten? Jo, man tar tog i 8 timer. Jeg sørget for å ta med sunn mat på toget og bevege meg så mye som mulig. Jeg planla til og med middagen – jeg skulle kjøpe en av de sunnere variantene på Oslo S. Jeg hadde ikke tatt høyde for at det var helligdag, og at alle spisestedene var stengt. Krise! Det ble panikk- handling av det sunneste vi kunne finne på en lokal bensinstasjon. Maratondagen Neste morgen var nervene fortsatt i helspenn. Det hjalp ikke at jeg var i tvil om hvilket fottøy jeg skulle ha på meg. Jeg dro hjemmefra med to par sko, og ved ankomst valgte jeg piggsko- ene. Ja, det var langt å løpe med pigger, men jeg visste at det var flere glatte partier under- veis, og jeg hadde fått spolert mange turer på grunn av redsel for blankisen. Ventetiden ved starten virket lengre enn det den var, og jeg så ingen kjente ansikter. Så var vi i gang, og nervene forsvant. Det hjalp på selvfølelsen at det var ganske glatt den første kilometeren, og mange slet med isen, mens jeg kunne løpe lett forbi. Jeg fikk gan- ske fin flyt og klarte å holde det gående slik til rundt 7 km. Like før Sollerudstranda traff jeg på baktroppen – «sjefen» og to løpere. Det var et krevende parti, selv med de riktige skoene. Fra 12 km begynte jeg å gå en del. Baktroppssjefen var hyggelig og oppmun- trende, men jeg mistenker at fordi jeg hadde lagt en plan for løpingen og ikke er vant til å løpe med andre, kom jeg ut av den mentale planen jeg hadde for løpet. Samtidig var jeg veldig skuffet etter å ha måttet gå såpass tid- lig i gamet, når jeg visste at jeg var i stand til å løpe mye lenger enn dette. Skuffelsen ga seg litt da vi møtte på to andre løpere i bunnen av Kongsveien som hadde klart å gå seg vill. Vi var altså flere som strevde på forskjellig vis. Vafler og drikke Løpet er lagt opp slik at man stopper og hand- ler det man trenger underveis, men de har flere enkle drikkestasjoner underveis. Den på Sjømannskolen var høyst velkommen. Der oppdaget jeg at vanlig cola, som jeg pleier å synes er vondt, smaker deilig når du har løpt 18 km. Da vi kom på toppen av platået, var jeg jo nesten hjemme, så jeg begynte å telle kilo- meterne hjem fra de forskjellige trikkeholde- plassene vi passerte. Jeg tok avskjed med føl- get mitt ved bensinstasjonen på Kastellet og løp videre. Da jeg nærmet meg huset mitt, ble jeg møtt av et utrolig hyggelig syn. Familien hadde rigget opp drikkestasjon med vafler og drikke til meg og de andre maratonløperne. Jeg var nå godt over halvveis, og gjensynet med familien ga meg en real energiboost. Den berømte «veggen» var bak meg, og farten tok seg litt opp. Jeg kikket stadig bak meg, og så etter baktroppen, men jeg så dem ikke. Det var betryggende å vite at jeg lå såpass langt foran dem. Nå var jeg også på strekningen som jeg hadde øvd mye på, så jeg hadde god oversikt over utfordringene. Jeg syntes jeg En annerledes førstemaraton ANNERLEDESLØPEREN Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de siste fem årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. Om artikkelforfatteren Foto: Emilia Pulido Ulvang

Articles in this issue

Archives of this issue

view archives of Kondis - Kondis Utgave 1 - 2019