Kondis

Kondis Utgave 10 - 2018

Kondis, bladet for norsk organisasjon for kondisjonsidrett – er en organisasjon for deg som er interessert i kondisjonsidretter som løping, langrenn, sykkel og multisport.

Issue link: http://digital.findexaforlag.no/i/1058492

Contents of this Issue

Navigation

Page 55 of 71

56 Kondis 10 • 2018 J eg er født i Norge, attpåtil i et nabo- lag hvor man finner Norges ultimate monument til skiidretten. Så var det foreldrene mine da. En norsk kvinne som er så unorsk at hun pleier å holde seg inne hvis det ikke er oppholdsvær. En utenlandsk far som fortalte skrekkhistorier om stadig måking av metervis med snø for å kunne komme seg ut av huset. Heldigvis for dem flyttet vi sørover før jeg fylte to år. En større verden Verden var større da. Jeg besøkte Norge noen få ganger i oppveksten, kun én gang om vin- teren. Vi bodde for langt unna, og vi flyttet til stadig varmere strøk. Da den store omveltnin- gen i livet endelig førte meg til Norge, tenkte jeg at nå var den store muligheten her. Jeg fikk skipakke i bursdagsgave, men ingen hadde tid til å lære meg å stå på ski. Da gjaldt det å dra ut på egen hånd. Det gikk helt fint – til jeg skjønte at man må lære å bremse. Trærne var mine gode venner den gangen – det gjaldt å sikte på nærmeste tre og bruke det til å stoppe. Jeg skjønte at jeg trengte profesjonell hjelp og tok kontakt med Skiforeningen. «Har du gått på ski før?» spurte de. «Ja, litt», svarte jeg og ble satt opp på kurs for «litt øvede». Etter å ha svettet meg gjennom en ganske håpløs før - ste gang hvor jeg ikke kan huske å ha fått noe særlig hjelp, gikk jeg deprimert hjem. Det tok noen år før jeg prøvde meg igjen, denne gangen på nybegynnerkurs. Heller ikke nå var flaksen på min side. Dette var på slut - ten av 80-tallet da vi fikk de første snøfat- tige vintrene. To på rad, hvis jeg husker rett. Jeg fikk så vidt begynt på kurset, så smeltet snøen. Snø ble fraktet til storbyen fra Finse med tog, men også den smeltet ganske fort. Var det ikke meningen at jeg skulle bestå den ultimate norskprøven? På tredje forsøk fikk jeg fullført kurset. Denne gangen allierte jeg meg med noen eldre utenlandske venner. Vi meldte oss på Skiforeningens kurs for utlendinger, på engelsk. Nivået var veldig lavt og instruktøren vennlig. Vi var en artig gjeng og hadde til og med den aldrende indiske ambassadøren i våre rekker. Han var en munter herre og syntes skigåing var anstrengende, så han måtte sta - dig ta en slurk fra lommelerken sin. Heldigvis sørget kurset for at plogingen kom på plass, og jeg kunne bevege meg litt friere ut i marka. Glade studentdager I studietiden var det god tid til å dra på hyt- tetur med vennene eller på skitur alene. Jeg koste meg på tur, men kunne ikke unngå å legge merke til at venner som var enda mer nyankomne til Norge, plukket opp denne sporten raskere enn meg. Og så var det impo - nerende å se hvor forberedt de norske venne- ne mine var. Da én i gruppen vår brakk tuppen på den ene skien, kunne en annen kamerat trylle frem en ekstra tupp. Turen ble reddet! Jeg følte meg ennå ikke helt fortrolig med de mange bratte bakkene i Nordmarka, men jeg lot dem aldri være en hindring. Når det var nødvendig, tråkket jeg nedover bakkene på parallelle ski. Gjennombruddet kom en vinter - kveld da to kamerater og jeg skulle til den kjære studenthytta vår ved Nordmarkskapellet. Hodelykt var et fremmedord i vokabularet, og jeg ble ganske paff da vi forlot lysløypa og alt ble bekmørkt. Jeg gruet meg til turen videre. Da skjedde det noe merkelig. Bakkene kom, og jeg klarte å kjøre ned uten problemer. Jeg kunne ikke se dem, men bena mine tilpasset seg automatisk det kuperte terrenget. Plutselig ploget jeg som jeg aldri hadde gjort før, og jeg har aldri siden slitt med teknikken. En kveldstur med en venninne ble veldig spesiell. Jeg var nok den mest erfarne av oss to på det tidspunktet. Men det var hun som så måneoppgangen og gjorde meg oppmerksom på den. Det var en magisk opplevelse å stå der i marka og se den store månen komme frem og vise seg for oss for så å lyse opp marka der vi befant oss. Et sterkt minne, som jeg husker hvert år når jeg løper forbi det samme stedet under St. Hansgaloppen. En ensom ulv i marka Mesteparten av voksenlivet har jeg hatt et fleksibelt tidsskjema. Så jeg har hatt gode muligheter til å være fysisk aktiv når det pas- ser meg, og skiturer på dagtid er det jeg liker best. Jeg føler heller ikke stort behov for å være sammen med andre når jeg går på ski, så jeg er på én måte veldig norsk når det gjelder skigåing. Jeg koser meg med skiturer midt på dagen når det er få andre i marka. Bare spreke pensjonister, som suser av gårde, mens jeg flyter rolig. Samtidig kan det være utfordrende på mange plan. Det er ikke alltid like morsomt når jeg ser store fotspor langs skisporet og lurer på om jeg kommer til å treffe på en elg. Eller når min mangelfulle lesning av mar - kakartet har ført meg inn på de smaleste og bratteste løypene. På en tur ble det såpass skummelt, humpete og smalt at jeg endte opp med å sitte på skiene mens jeg kjørte nedover. Jeg vedder på at det ikke er mange andre som kan skryte av blåmerker i form av skispor på baken. En fin marsdag dro jeg på ski gjennom marka til bestemoren min nordøst i Oslo. Omsider kom jeg til Maridalsvannet, som jeg hadde krysset et par ganger før. Det tok ikke lang tid før jeg oppdaget vann på toppen av skiene mine. Hva var dette? Holdt jeg på å synke? Jeg ble veldig redd. Vi hadde jo ikke mobiltelefoner den gangen. Om jeg sank ned i vannet, ville ingen vite hva som hadde skjedd meg. Jeg hadde ikke møtt noen andre hele dagen. Mens pulsen raste, holdt jeg høy fart. Jeg tenkte at det var best å komme meg over så fort som mulig, og ikke legge for mye vekt på ett sted slik at isen sprakk. Det tok 45 minutter med hardt arbeid før jeg endelig fant et sted hvor jeg kunne komme meg på land. Da jeg endelig kom utslitt til bestemoren min, sa hun litt avfeiende, «det var nok bare overflate - vann». Så fint, tenkte jeg, men vi som ikke er vokst opp med ski på bena, kan ikke vite slikt. Fra fortid til nåtid Mye har skjedd siden mine tidlige dager som Født med ski på bena? ANNERLEDESLØPEREN Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de siste fem årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang) Om artikkelforfatteren Foto: Emilia Pulido Ulvang

Articles in this issue

Archives of this issue

view archives of Kondis - Kondis Utgave 10 - 2018