Kondis

Kondis Utgave 8 - 2018

Kondis, bladet for norsk organisasjon for kondisjonsidrett – er en organisasjon for deg som er interessert i kondisjonsidretter som løping, langrenn, sykkel og multisport.

Issue link: http://digital.findexaforlag.no/i/1052270

Contents of this Issue

Navigation

Page 29 of 47

30 Kondis 8 • 2018 Annerledesløperen Om artikkelforfatteren Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de siste fem årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjor- den. (Foto: Emilia Pulido Ulvang) Foto: Emilia Pulido Ulvang Noen ganger har man uflaks. Man bruker årevis på å bygge opp løpeformen, trener variert og har et sunt kosthold. Og så kan det som virker som en fillesak, føre til skade. Løperne på høyt nivå har ofte et støt- teapparat som hjelper dem tilbake. Men hva med oss vanlige dødelige? Av Cristina Pulido Ulvang V æret var flott, 15. september. Vi kom til Rådhusplassen idet vinneren løp i mål. Det føltes vemodig etter hvert som flere løp i mål, også noen kjente. Da mannen min løp av gårde på halvmaraton, for første gang uten meg, felte jeg noen tårer i skuffelse. Begynnende hælsmerter Det hele startet nesten nøyaktig seks måneder tidligere, fem uker før London Maraton. Jeg hadde trent jevnlig, men forholdene hadde gjort det vanskelig å få til de skikkelige lang- turene. Nå gjaldt det. Is på bakken eller ei, jeg skulle løpe langt. Jeg spente på meg piggsko- ene og dro av gårde. Noe føltes ikke helt bra ut i hælen. Det virket som om jeg ikke hadde festet skoen riktig. Etter ca. 18 km skjønte jeg at jeg måtte avbryte. Jeg hadde ikke råd til å skade meg, så jeg snudde og løp 7 km bort til trikken hjem. Foten var ikke hoven, men den ble vondere for hver dag som gikk. Å traske i snøen for å hente 1. klassingen var en lidelse. Hadde jeg fått et lite brudd inni hælen? Jeg visste ikke, men smerten var lokalisert til et klart definert område. Jeg leste alt jeg kunne på nettet og hvilte så mye jeg kunne. Jeg gikk over til alter - nativ trening – lange økter på den billige sta- sjonære sykkelen min for å holde lårene sterke. Jeg visste ikke hvem jeg skulle gå til. Jeg ønsket hjelp, men kunne ikke risikere å få løpeforbud. Jeg prøvde å lese meg opp på forskjellene mellom fysioterapeut, manuell- terapeut og naprapat, men ble ikke så veldig klok på dette. Jeg prøvde å finne ut hva som var problemet. Plantar fasciitt? Det virket usannsynlig. Jeg hadde konstant vondt, ikke bare da jeg reiste meg, og jeg visste hvordan skaden hadde skjedd. Jeg skjønte at jeg måtte slutte å løpe langt i piggsko, og så etter alternativer. Jeg oppdaget innendørsbanen under Bislett stadion. Den er 546 m, er åpen for alle og gratis. Jeg dro dit og fikk til 16 km før jeg måtte gi meg. En seier, også med tanke på hvor ensformig denne treningen er. Etter påsken måtte jeg prøve å løpe ute igjen. Jeg leste meg opp på bruken av sportstape, og det fungerte veldig godt. Med hælen godt stabilisert fikk jeg til langturen jeg ønsket, på en bedre tid enn dagen jeg skadet meg, tre uker tidligere. Fremgang og motgang Det hjemmesnekrede opplegget med mye hvile, sykling og langtur som ukens eneste løpetur så ut til å fungere. London Marathon kom, og hælen ble ikke spesielt plagsom før ut i andre halvdel. Som kanskje noen av dere har fått med dere, ble det tidenes varmeste maraton i London, så dagen ble lang for min del, men det skyldtes alene varmen. Muligens fordi jeg ble ute av stand til å løpe hardt, restituerte jeg meg veldig raskt, og hælen virket fornøyd. Vel hjemme, litt frustrert over utfallet av maratonen, og med tre løp til på kalenderen før sommeren, bar det ute på trening igjen. Etter første langtur kom plagene tilbake. Igjen var det vondt å stå på foten. Men nå kom jeg meg til fysioterapeut. Han klarte ikke å sette en klar diagnose og satte i gang med sjokk- bølgebehandling, styrkeøvelser, taping og hælkopper. Han anbefalte også å rulle foten på en flaske med is og hvile. Igjen gikk det fremover, men siden han ikke kunne noe om løping og jeg opplevde at en del av rådene var de samme jeg hadde kommet frem til selv, var jeg usikker på om fremgangen kom av sjokkbølgebehandlingen eller av naturlig heling. Jeg kuttet ned på treningsmengden. Jeg endret distanse på Ecotrail til korteste dis- tanse – igjen på en fryktelig varm dag. Det var derfor deilig å dra nord til halvmaraton på Svalbard. Hælen klagde ikke før de siste 5 kilometerne, og igjen restituerte jeg meg raskt. Frem mot sesongens siste konkurranse i Maridalen løp jeg veldig lite – og fikk en fin midtsommertur. Nå, lovet jeg fysioterapeuten, nå skulle jeg endelig la hælen få komme seg. Jeg løp bare 5 km i uka, som del av en sommerutfordring om å løpe samme strekning raskere i løpet av måneden. To dager før jeg skulle på sommer- ferie, løp jeg min raskeste tid på strekningen noensinne. Dagen etter var jeg ikke i stand til å gå. Smertene var minst like ille som i star- ten. Jeg hinket rundt på flyplassen i London, gikk i sneglefart. Jeg hadde dratt på ferie med barna og moren min, som trenger et nytt kne, og jeg vet ikke hvem som hadde det vondest de første ukene. Jeg klarte ikke engang å gå raskere enn henne. Full stopp Kroppen min hadde tydeligvis fått nok. Jeg prøvde å løpe korte turer, men det gikk ikke. Jeg løp 1,5 km med 7-åringen og klarte nesten ikke å gå resten av dagen. Jeg hadde gledet meg til restitusjonsturer på stranda, men gikk med kramper i føttene, og måtte ta sittepauser da vi dro på utflukter. Jeg trente litt styrke, men slike økter er vanskelig å få unnagjort med hele familien rundt seg. Det var skummelt å se hvor raskt kroppen forfalt. Hoftene mine kom i ubalanse, til og med armene mine ble vonde. Jeg måtte slutte med hælkoppene. Det ble for trangt og vondt. Ting begynte å bedre seg da jeg gikk over til restitusjonssandaler på hel - tid. Jeg valgte også å gi meg selv lov til å bygge meg selv opp helt fra bunnen av. Det hjalp å komme hjem og kunne fokusere på styrketre- ning og sykling igjen. Jeg klarte etter kort tid en liten tur på 3,5 km uten de store plagene. Oslo Maraton ble en påminnelse om at jeg ennå ikke var i mål. Etter en hel dag som støt- tepersonale for de fire andre i familien som Amatørens guide til

Articles in this issue

Archives of this issue

view archives of Kondis - Kondis Utgave 8 - 2018