Kondis

Kondis Utgave 7 - 2018

Kondis, bladet for norsk organisasjon for kondisjonsidrett – er en organisasjon for deg som er interessert i kondisjonsidretter som løping, langrenn, sykkel og multisport.

Issue link: http://digital.findexaforlag.no/i/1030517

Contents of this Issue

Navigation

Page 45 of 71

46 Kondis 7 • 2018 Annerledesløperen Om artikkelforfatteren Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de siste fem årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjor- den. (Foto: Emilia Pulido Ulvang) Foto: Emilia Pulido Ulvang Når jeg sliter med å finne motivasjonen til å løpe en tur, eller når de første kilo- meterne er tunge, tenker jeg på at det går seg til. Belønningen er like mye psykisk som den er fysisk. Av Cristina Pulido Ulvang J eg leste nylig at det gjelder å finne noe vakkert ved hver løpetur. Rettere sagt, at det gjelder å ta med deg det vakre fra hvert sted man løper. Utsagnet kommer fra ultraløperen Kilian Jornet, en per- son som får muligheten til å løpe på de mest spektakulære stedene. Jeg kommer nok aldri til å nærme meg Everest. Å løpe skyrace, slik han gjør, er veldig usannsynlig. Men tanken er god uansett. Er det en ting jeg snakker mye om, er det nettopp gleden ved å se noe pent når jeg løper. Om det er en frossen Oslofjord, en gul sandstrand eller pittoreske gårdsbygninger på Vestlandet, så søker jeg både bevisst og ubevisst denne skjønnheten. Kilian har absolutt et poeng. Vi drar stadig på oppdagelsesferd, vi løpere. Selv et tilsyne- latende grå og kjedelig industriområde kan være spennende og minnerikt. Det er ikke der jeg pleier å ferdes i det daglige, og det er noe mystisk ved slike områder, så det er gøy å ha en unnskyldning til å løpe forbi og drømme seg litt bort. Gjette på hva som finnes i alle containerne jeg ser foran meg. Tenke på den lange ferden de har vært på. Gleden i øyeblikket Vakre øyeblikk kan ta andre former. Jeg stude- rer veiene jeg løper på, på jakt etter noe som vekker interessen. I desember er det deilig å løpe når det mørkner, og jeg kan se på fine julelys. I juni smiler jeg av julelyset som ennå ikke er tatt ned. I skogen er det kanskje en hoggorm som haster over stien. Det uventede skjerper sansene. Hvis vi drar Kilians utsagn lenger, kan man se etter det vakre i andre aspekter av turen. Jeg er ikke flink til å leve i nuet. Jeg ten- ker som regel fremover, noe som er en fordel når man er løper og skal planlegge øktene. Samtidig er jeg litt misunnelig på dem som kommer inn i en slags meditativ tilstand når de løper. Jeg fikk en liten smak på dette i som- mer. Jeg begynte nemlig å løpe med musikk på øret. Det var sikkert 9 år siden jeg sist løp med musikk på øret – da jeg begynte på løpe- reisen min. Jeg holdt ikke ut én sang engang før jeg måtte gå. Jeg ble såpass demotivert at jeg gikk over til podkaster i stedet. Etter en god vår med mange konkurranser og mye bekreftelse på hva kroppen min nå klarer, tenkte jeg at det ville være gøy å se om jeg fikk til å løpe til musikk. Det gikk veldig fint. Til og med opp bakken i starten av nesten hver tur, den som krever en del krefter hver gang og drar ned snittiden min. Musikken ga meg drivet til å forsere den i høyere fart enn tidligere. Jeg begynte å skjønne hva noen av mine bekjente snakket om da de disku- terte takten og at musikken skulle ha et visst tempo. Disse turene, som ellers ville ha vært relativt ensformige, ble både mer stemnings- fulle og spennende. Å dra på smilebåndet Det å smile eller le underveis kan gjøre turen minnerik. I oktober i fjor skulle jeg delta i et milløp, et jeg etter hvert begynner å kjenne godt. Det var spådd regn. Jeg pleier å synes at det er kaldt uansett på dette løpet. Det foregår tross alt i et værskifte. Det er for varmt til å begynne å løpe med jakke på, men kaldt i lufta, og jeg pleier å fryse fort etterpå. For en som misliker sterkt å løpe i kaldt regn, er det alltid et sjansespill å delta. I fjor tapte jeg. Da det begynte å dryppe, trakk jeg frem det hemmelige våpenet mitt. Varmt anbefalt av svigerbror, som bor i våte Bergen. Jeg vet fortsatt ikke om han spøkte. Jeg tok på meg den røde sydvesten, den han forsikret meg om at alle Bergensløpere brukte. Den funket kjempebra. Den holdt hodet tørt, og den løftet humøret. Jeg fikk en del undrende blikk min vei, og jeg ble fotografert av løpsarrangøren. Jeg var nok den eneste som løp slik kledd. Jeg brydde meg ikke. I stedet for å fryse og gru- ble, løp jeg med hodet hevet høyt, og latteren boblet opp gjennom meg. Jeg hadde klart å snu gruen til glede. Å dele med andre Jeg er den klassiske ensomme ulv på de fleste treningsturene mine. Kanskje er det derfor jeg liker så godt å delta i konkurranser fordi jeg da har mulighet til å dele opplevelsen med andre. Jeg har en del gode minner fra årets tunge London Marathon, der vi i baktroppen beklaget oss over varmen og lovet hverandre at dette skulle vi aldri gjøre igjen. Det var artig å oppleve samholdet, og det er disse stundene jeg husker best. De har hjulpet meg å fokusere på det positive ved det som ble en veldig lang dag. Enda bedre er det at jeg har en mann som liker å delta i konkurranser sammen med meg. Jeg trener mye mer enn ham, så det er rimelig irriterende at han alltid løper raskere enn meg. Slik er biologien, dessverre. Men vi har mange fine øyeblikk sammen, og det gjør også konkurransene ekstra spesielle. Når man deltar i et løp der de har isbjørnvakter, er det bra å ha noen å dele minnene med. De andre gangene Noen ganger er det vanskelig å finne noe vak- kert ved turen i det hele tatt. Hvis planene mine for dagen svikter, kan det hende at løpe- turen blir kortere enn planlagt, og da hender Skjønnhet i alle årstider

Articles in this issue

Archives of this issue

view archives of Kondis - Kondis Utgave 7 - 2018