Kondis

Kondis 06 - 2018

Kondis, bladet for norsk organisasjon for kondisjonsidrett – er en organisasjon for deg som er interessert i kondisjonsidretter som løping, langrenn, sykkel og multisport.

Issue link: http://digital.findexaforlag.no/i/1013606

Contents of this Issue

Navigation

Page 49 of 71

50 Kondis 6 • 2018 Annerledesløperen Lørdager – familiens løpedag Om artikkelforfatteren Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de siste fem årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjor- den. (Foto: Emilia Pulido Ulvang) Foto: Emilia Pulido Ulvang Det er ikke lett å finne en måte å være aktiv på uten krav til å konkurrere. Parkrun tilbyr en løsning på dette og er noe for alle og enhver. Av Cristina Pulido Ulvang P arkrun ble utviklet i England for snart 14 år siden. Det er et løp på 5 km som går hver lørdag morgen, som regel i en park, med tidtaking – bruttotid. I Norge arrangeres parkrun i Oslo og Stavanger, og det kommer snart til Bergen og Grimstad. Parkrun er ikke en konkurranse, det er et løp, og har dermed ingen vinnere – kun én som er først ferdig. Det passer for alle: løpere, mosjonister, fotgjengere, barn og hun- der. Man er aldri sist i parkrun da en frivillig følger sistemann – en tailwalker. Løpet drives etter gratisprinsippet. Det koster ingenting å delta, men for å motta resultatet ditt, må du registrere deg på net- tet i forkant. Da får du en strekkode som du må skrive ut og ta med. For å opprettholde gratisprinsippet drives parkrun av frivillige, som enten har ansvar for ukens løp, står vakt, skanner strekkodene, tar tiden eller utfører andre oppgaver. Og fordi mye av poenget er det sosiale, drar de som vil på kafé sammen etterpå. Der laster de frivillige opp alle data- ene, og løperne mottar resultatene idet de drar hjem igjen. For de som trenger litt ekstra motivasjon, som meg, eksisterer det et belønningssystem. Datasystemet til parkrun holder styr på antall deltakelser, og når man har vært frivillig 25 ganger eller løpt 50 ganger, har man krav på gratis T-skjorte. Barna er heldige og får T-skjorte etter å ha løpt 10 ganger. Første møte Jeg fikk først høre om dette arrangementet ved å lese om det i Kondis for flere år siden. Siden man måtte til utlandet for å delta, fikk jeg aldri somlet meg til å bli med. Men i fjor kom jeg i kontakt med en engelsk løper i byen jeg feri - erte i, og hun fortalte at parkrun ble arrangert der. Så familien min møtte opp. Det var en del folk der – nesten 300 løpere den dagen – men miljøet var avslappet og hyggelig. For de nye ble det holdt en orientering. Jeg syntes at løypa var litt tung, men fullførte greit nok og følte meg veldig fornøyd. Jeg likte konseptet. Tilbake i Oslo tenkte jeg tilbake på denne annerledes løpedagen. Hvorfor hadde vi ikke noe sånt her? Jeg hadde gjerne deltatt på et slikt arrangement. Bare et par uker senere kom meldingen på Facebook: Parkrun skulle startes opp i Tøyenparken i slutten av måne- den. Familien måtte overtales til å bli med på premiereløpet, som gikk klokka 09.30, men det gikk. Jeg tenkte i mitt stille sinn at om dette ble vellykket, kunne vi sikkert delta en gang i måneden. Vi fikk med oss en kamerat og deltok på et veldig hyggelig arrangement. De frivillige klappet, de heiet, vi fikk high fives. Bare smil overalt. Og jeg var veldig fornøyd etter å ha forsert bakken opp til Tøyenbadet fire ganger. Barnas arrangement Det skjedde noe uventet. Barna ble begeistret for arrangement og maste om å dra tilbake. Plutselig var vi der flere uker på rad. Det tok ikke lang tid før barna meldte seg som frivil- lige. Førsteklassingen koste seg med å vifte med plakat og gi high fives til løperne. 12-årin- gen prøvde ut de ulike oppgavene. Den unge tenåringen hadde ikke lyst til å være frivillig, men han var der og løp de fleste ukene. Poenget, som vi voksne merket oss, men ikke ville snakke høyt om, var at barna var motiverte. Til deltakelse som løpere eller frivillige. Lørdag ble parkrun-dag, der vi møtte de nye vennene våre, og vi var aktive sammen. I mars erklærte førsteklassingen at også han ønsket å fullføre distansen. Jeg tenkte med skrekk på at det kom til å ta lang tid, men fikk klarsignal fra arrangørene om at det var helt greit. Han fullførte på litt over timen, og forbedret tiden med 12 minutter et par måneder senere. Parkrun for alle Siden oppstarten har jeg også løpt parkrun i London et par ganger, der forholdene er mye større. Etter å ha deltatt der ser jeg at det er helt vanlig at noen deltakere går hele løypa. Friske, funksjonshemmede, gamle, unge, alle deltar på lik linje, og de tar den tiden de tren- ger, uten press på at nå må de bli ferdige slik at man kan pakke ned løypa. Samtidig er nettopp dette noe jeg har brent meg på som frivillig. En dag for kort siden var det jeg som skulle være tailwalker. Jeg hadde nettopp fullført en lengre konkurranse og tenkte at en rolig oppgave passet denne dagen. Slik gikk det ikke. Den dagen endte jeg opp bak en veldig atletisk pappa. De første 500 m gikk det greit og sakte, mens han fulgte den lille sønnen sin, men så fikk han barnet opp i joggevognen, og da gjaldt det å løpe i full fart for å ta igjen resten av løperne. Plutselig måtte jeg løpe 1 km i toppfarten min – også opp den store bakken. Det var en lettelse da han løp forbi noen som ikke hadde det like travelt. Parkrun i Oslo er i tillegg blitt en turistat- traksjon. Det finnes en egen gruppe løpere som reiser til de forskjellige arrangementene verden rundt. Med et løp på snø og is er Oslo eksotisk. Men det tiltrekker seg også andre besøkende. En gruppe marineoffiserer fra USA og Canada på snarvisitt i Oslo deltok i juni. En deltaker fra England fortalte at hun var invitert i bryllup i Norge, men var usikker på om hun ønsket å delta – til hun fikk vite at parkrun arrangeres her. Man møter mange hyggelig mennesker på besøk i hovedstaden. En av fordelene med å bli aktiv her er at jeg har blitt bedre kjent med folk i det norske

Articles in this issue

Archives of this issue

view archives of Kondis - Kondis 06 - 2018